I «The Selective Mutism Resource Manual» er det fire poenger som barn med selektiv mutisme har godt av å høre fra de voksne i hverdagen. Hvordan man sier dette, vil i aller høyeste grad avhenge av barnets alder og utvikling. Men det er godt for et barn å få høre dette fra alle de voksne de omgås med ofte.

Linda Steinsland jobber i Selektiv Mutisme-klinikkene hos Center Logopedi, og har skrevet denne bloggposten.

Erkjenne barnets frykt for å snakke

La dem vite at du forstår hva som er vanskelig for dem og følelsene de opplever når de prøver å snakke. Du vet de vil og har prøvd å snakke, men de føler seg så engstelige for å snakke at det strammer seg i kroppen for dem og de kan føle at de er i en frystilstand- det kjennes ut som om ordene setter seg fast i halsen på dem. Språket du bruker og detaljene du gir vil avhenge av deres alder, men selv svært små barn har godt av å ha sitt problem anerkjent i stedet for ignorert, «skjult» eller feiltolket.

La barnet vite at de ikke er alene

Yngre barn trenger å vite at det er mange andre barn som synes det er vanskelig å snakke i begynnelsen. For eldre barn (akkurat som for voksne) kan det være spesielt betryggende å bli fortalt at tilstanden deres har et navn (selektiv mutisme) og at det finnes andre barn på deres alder som også har. En rolig, informert tilnærming vil skape tillit!

Ta bort presset til å snakke

Ta presset til å snakke bort slik at barnet kan slappe av, delta, kose seg og lære i alle settinger. Understrek at det er mange andre måter å være med og ha det gøy på. Det viktigste er at de føler seg bra og avslappede. Fortell barnet det ikke haster å skulle klare å snakke, og de kan snakke når de føler seg klare. La dem vite at de alltid kan komme til deg hvis de føler seg opprørte eller de trenger noe.

Forklar at det blir lettere å snakke

Det er viktig at barnet ser på seg selv som en person som vil snakke på et tidspunkt i fremtiden og vet at du har tillit til dem. Fortell dem at du vet at de ikke er klare til å snakke ennå, men at det ikke alltid vil være slik; det vil bli lettere og de vil bli modigere. Understrek de bare trenger å gjøre ting de kan klare; og ved å begynne med ting de synes er enkle, vil de gradvis kunne gjøre mer og mer inntil det en dag er veldig lett å snakke. Til og med barn helt ned i tre års alder kan se logikken i denne tilnærmingen.

Konklusjonen er med andre ord; Snakk med barna og ungdommen med Selektiv Mutisme om Selektiv Mutisme slik at de føler seg sett og forstått og slik at de vet at det er håp- at de vil klare å snakke etter hvert. Å vite at de ikke er alene og at det er mulig å bli kvitt vanskene er utrolig viktig for mange!

Når man har Selektiv Mutisme kommer man ofte i situasjoner der det er vanskelig eller helt
umulig å snakke. For mange kan det være nyttig å vite noe om hva som skjer i hodet og
kroppen når dette skjer. Nedenfor finner du en fin film som forklarer hvordan hjernen virker.
Den handler ikke spesielt om Selektiv Mutisme, men hjelper deg å forstå hvordan hjernen
fungerer. Når du har sett filmen kan du lese videre for å få vite mer om hva som skjer i
hjernen når man plutselig ikke får til å snakke. Her er linken til videoen «Hjernen og
følelser»: http://www.youtube.com/watch?v=inTR_gaaBDA

Så hva skjer i hjernen når det plutselig blir vanskelig å snakke?

Som vi så i videoen kan vi dele hjernen vår i tre hoveddeler; overlevelseshjernen,
følelseshjernen og tenkehjernen. Når vi har det fint og ting går greit, samarbeider de tre
delene bra. Men når hjernen tror at noe farlig skjer kobler tenkehjernen ut, og
overlevelseshjernen og følelseshjernen overtar styringen.
De aller fleste med Selektiv Mutisme vet med tenkehjernen sin at det å snakke med noen
ikke er kjempefarlig. Og hjernen fungerer som regel akkurat som den skal når man snakker
med de man er helt trygge på, som foreldre, søsken og andre man kjenner godt. Da
samarbeider tenkehjernen, følelseshjernen og overlevelseshjernen som regel kjempefint.
Tenkehjernen vet også at det logisk sett ikke er farlig å snakke med de man ikke kjenner like
godt. Men selv om man vet dette, så reagerer hjernen på det å snakke ved å utløse alarmen
for fare. Og her er det som gjerne skjer når man plutselig ikke får sagt noe:
De som har Selektiv Mutisme har gjerne mange dårlige opplevelser med det å skulle snakke.
Ofte husker man ikke hvor, hvorfor eller når det startet, men følelseshjernen husker at det å snakke er ubehagelig og skummelt. Følelsehjernen sender derfor beskjed til overlevelseshjernen om at her er det noe skummelt som skjer. Overlevelseshjernen reagerer med å sende ut signaler til kroppen som gjør at det å snakke blir helt umulig. Munnen og stemmebåndene fryser til- så det blir vanskelig å røre på dem. Noen får også lyst til å flykte fra situasjonen de er i. Når dette skjer har følelseshjernen og
overlevelseshjernen tatt over, og tenkehjernen er satt ut av spill.
Når tankehjernen er satt ut av spill, hjelper det ikke at andre sier at det bare er å åpne
munnen å snakke. Eller å si til seg selv at det bare er å ta seg sammen. Hjernen har sørget for at det ikke går. Men det er likevel håp. Man kan jobbe seg ut av dette mønsteret. De aller
fleste med Selektiv Mutisme klarer å komme seg ut av frykten for å snakke med andre.

Vagusnerven

Signalene som blir sendt fra hjernen til kroppen, og fra kroppen til hjernen går igjennom
nerver. Vi har ulike typer nerver i kroppen. Noen hjelper oss til å bevege på kroppsdeler eller
sørger for at organene i kroppen fungerer som de skal. Vi har nerver som hjelper kroppen
med å håndterer farer, og som kan hjelpe kroppen med å få ro og hvile. Og det er en slik
nerve vi skal snakke om her. Nerven heter Vagus, og når den er slått på blir vi rolige og mye
bedre til å håndtere stress.

Kroppene til de som har Selektiv Mutisme opplever ofte en del stress fordi det finnes så
mange situasjoner i livet som gjør den engstelig. Mange med Selektiv Mutisme er i tillegg
høysensitive. Det betyr at kroppen både kan reagere på det å skulle kommunisere og andre
ting i omgivelsene. Å være høysensitiv vil si at man kan være ekstra følsom for blant annet
lyd, lys, følelser og det som skjer rundt en. Omtrent 1 av 5 mennesker i verden er
høysensitive, så det er ikke så uvanlig som man skulle tro. Mennesker som er høysensitive
har ofte en masse fine egenskaper, men de blir også lett stresset. Derfor er det fint med
metoder for å kunne hjelpe kroppen til å finne ro.

Hva kan man gjøre for å hjelpe kroppen?

Å lære seg å slå på Vagusnerven kan være til hjelp for å få mer ro i kroppen. Å skru
Vagusnerven på fjerner ikke Selektiv Mutisme, men det kan bidra til at det blir lettere å
jobbe med sin Selektiv Mutisme. Selv om man lærer seg å skru på Vagusnerven, betyr ikke
det at den fortsetter å være på i evig tid. Men om man ofte og over lengre tid gjør øvelser
som skrur Vagusnerven på, vil man etter hvert kjenne mer ro i livet, og det blir lettere å
utfordre seg selv- slik man gjerne må gjøre når man skal komme seg ut av Selektiv Mutisme.
Det finnes veldig mange måter å slå på Vagusnerven. Her er litt om tre av metodene for
hvordan man kan aktivere Vagus:

Pusteøvelser

Pusteøvelser gjør man gjerne for å kunne slappe av. Når man gjør pusteøvelser daglig kan det gjøre
at kroppen blir roligere. Det gjør igjen at man får bedre helse, mindre plager med kroppen og føler
seg bedre.

Det finnes utallige pusteøvelser. Men for barn og ungdom anbefaler jeg ofte å teste ut disse to
pusteøvelsene først. Test gjerne begge og se hvem du liker best:
Pusten og følelser: http://www.youtube.com/watch?v=C2m_wIMtwuU&t=13s
Pust med naturen: http://www.youtube.com/watch?v=3cQudxS_SBU

Det finnes også noe som heter Vaguspust, og som er spesielt beregnet på å skulle skru på
Vagusnerven. Selv om den heter Vaguspust, betyr ikke det at det er den eneste måten å skru på
Vagus. Pusteøvelsene som jeg allerede har vist kan være like gode. Det gjelder rett og slett å finne
den pusteøvelsen som du liker best. Her viser en kiropraktor hvordan du gjør vaguspust:
Pust for å aktivere vagusnerven: http://www.youtube.com/watch?v=Eyo8r7LIo1I

Mindfulness

Mindfulness er en annen metode som kan være god i forhold til å aktivere Vagus og finne ro.
På norsk kan vi oversette «mindfulness» med «oppmerksomt nærvær.» Det betyr å være til
stede i øyeblikket.

Teknikken er kjempegammel, og kommer fra det gamle Østen. I USA og Europa ble
mindfulness først virkelig kjent på 90-tallet, da biolog og professor i medisin Jon Kabat-Zinn
utviklet en spesiell måte å bruke mindfulness på. Det er etter dette gjort mye forskning som
viser at mindfulness gjør at man blir mindre stresset, mindre redd og takler utfordringer
bedre.

For at mindfulness skal ha en virkning, må man gjøre øvelsene over tid. Det er som å trene: du blir ikke sterk av å gjøre styrkeøvelser en gang, man må gjenta øvelsene mange ganger
over tid for å bli virkelig sterk. Man kan gjerne veksle mellom ulike øvelser, akkurat som man
veksler mellom ulike øvelser når man trener. Men det er fint å finne øvelser som man
virkelig liker- og som man kan følge opp over tid. Etter hvert vil du merke at du blir mindre
stresset i situasjoner som før ville stresset deg, og at du håndterer redsel og angst på en
bedre måte. Det skjer ikke over natta, og ikke plutselig- men gradvis.
Øvelsene man kan velge mellom er mange, og det gjelder å finne noen som passer for
akkurat deg. Innen mindfulness finner du både pusteøvelser, yoga og meditasjon. Men også
andre øvelser som handler om å trene på evnen til å være til stede i øyeblikket. For i
øyeblikket finnes som regel ingenting å frykte.

Her kommer et eksempel på en øvelse som passer for barn og ungdom:

Kroppsscanning:

Denne øvelsen er en klassiker innenfor mindfulness og relativ enkel å utføre.
– Legg deg på gulvet på et godt underlag og lukk øynene.
– Stram alle musklene i kroppen så mye du kan. Du kan begynne med føttene, så
leggene, lårene, rumpa, ryggen, magen, armene, nakken og alle musklene i ansiktet.
– Etter noen sekunder kan du slappe av i alle musklene igjen og ligge og slappe av en
liten stund.

– Deretter kan du ta for deg en og en kroppsdel, ved å stramme musklene i
kroppsdelen og deretter slappe av. For eksempel: stram føttene- og slapp av. Stram
leggene og slapp av og så videre. Fortsett til hele kroppen har fått strammet seg og
slappet av.

– Hvordan føles kroppen nå?

Akupressur

Har du hørt om akupunktur? Akupressur er omtrent som akupunktur, men uten nåler. Her
bruker man fingrene til å trykke på ulike punkter på kroppen. Akupressur har til hensikt å
påvirke kroppens energibaner på en bra måte. Her er to punkter (hentet fra en artikkel av
legen Audun Mysja) som kan påvirke Vagusnerven:
1. Legg fingertuppene lett over øyeeplene inn mot benet over øyet. Gi en lett massasje.
Berøring av dette punktet gir direkte kontakt med vagusnerven, og kan være til hjelp
for å slå av alarmen- altså roe kroppen.
2. I den lille gropen øverst på brystbenet (i midtlinjen) finner du et punkt som kan
forløse stress og uro. Masser det i cirka 1 minutt.

En liten kommentar til de voksne
I denne artikkelen er det bare noen få eksempler på øvelser som kan være til hjelp for å roe
kroppen. Øvelsene og det som er skrevet er mest egnet for litt eldre barn og ungdom.
Kan disse øvelsene virkelig kurere Selektiv Mutisme tenker du kanskje? Svaret på det er nei.
De kan ikke kurere Selektiv Mutisme, men de kan legge et godt grunnlag for å kunne
gjennomføre behandling av Selektiv Mutisme. Mange barn som har hatt denne diagnosen i
flere år, kan ha havnet i et mønster der kroppen fort havner i en frystilstand. Det gjør at det
kan være vanskelig for barna å utfordre seg selv, og situasjonen kan synes låst. Disse og
liknende øvelser, kan være med på å lokke barna ut av disse fastlåste mønstrene. Det skjer
ikke over natten. Men med tålmodighet og jevnlig praktisering av øvelser har jeg sett
positive fremskritt hos barn og ungdom som synes låst i sin Selektiv Mutisme. Mange har
opplevd mer ro i hverdagen, blitt tryggere på seg selv og har kjent at de er mer klare for å
utfordre seg selv. Så selv om noen kanskje kan synes at øvelsene er litt spesielle i en
behandling av Selektiv Mutisme, kan de være verdt et forsøk.

Skrevet av Linda Steinsland

Logoped MNLL i Selektiv Mutisme klinikkene

Som logoped i en klinikk som har spesialisert seg på selektiv mutisme (SM), har jeg etter hvert fått
erfaring med behandling av barn med denne diagnosen. Jeg vil gi et innblikk denne behandlingen.
Dette vil jeg gjøre gjennom tre innlegg:
Del 1: Kartlegging og behandling av barn med Selektiv Mutisme fra 3- 11 år
Del 2: Behandling av Selektiv Mutisme over nett
Del 3: Behandling av barn og ungdom fra 9 år og oppover

Disse tre innleggene forsøker å skape et bilde av hvordan behandlingen av Selektiv Mutisme kan se
ut hos en logoped. Det jeg beskriver er selvfølgelig en kortversjon av hvordan behandlingen foregår.
Det som er beskrevet er tilnærminger som kan være fint for mange barn med SM, men der man må
tilpasse behandlingen til hver enkelt av barna og ungdommen.

Det som er så fint, er at det finnes så mange gode verktøy som kan hjelpe barn og ungdom ut av
selektiv mutisme. Alle verktøy passer ikke alle, derfor gjelder det å finne det som passer til hvert
enkelt barn. Det er det som er jobben min. Steg for steg opplever jeg at barn og ungdom kommer seg
ut av tausheten og utvikler seg til mennesker som klarer seg bra i situasjoner de kanskje ellers ville
unngått. Pågangsmotet og fremskrittene disse barna har, gjør jobben min til den fineste og mest
motiverende jobben man kan tenke seg. Disse barna er fantastiske og fortjener en stemme!
Behandling av barn og ungdom med selektiv mutisme

Barn fra 9 år og oppover, inkludert tenåringer, har ofte nytte av de samme behandlingsmetodene og
tiltakene som yngre barn. Eksponeringsterapi er selvfølgelig svært sentral i behandlingen av eldre
barn og ungdom, og må tilpasses hver enkelt slik at de opplever mestring og fremgang. Man tilpasser
også den andre behandlingene og tiltakene som tidligere er nevnt til barnets alder og utvikling.
Selv om man kan tilpasse mange av de samme behandlingsmetodene til eldre barn, har de ofte hatt
SM lenger – og trenger derfor mer enn de yngre barna. De er også mer modne for terapi som gjør at
de kan blir kjent med seg selv og følelsene sine, samt teknikker som roer angsten de ofte føler i
sosiale settinger. Jeg skal nå si noe om ulike behandlingsmetoder som kan være nyttige for eldre barn
og ungdom, enten man følger dem opp via nett eller i klinikken.

Å bli kjent med sin Selektiv Mutisme

Å bli kjent med seg selv og sin SM, inkludert å bli kjent hva selektiv mutisme innebærer, kan være en
viktig del av det å jobbe seg ut av den. Dette kan gjøres ved å kombinere flere ting. Her kommer noen
eksempler på tiltak;
• Snakkekart; i samarbeid med barnet eller ungdommen lager man et kart over hvem man
snakker med og hvem man unngår å snakke med.
• Å lære om angst; Det å lære om angst kan være en god ting for å kunne forstå hva som skjer
når man ikke får til å snakke. Forståelsen kan være til hjelp i arbeidet med å komme seg ut av
angsten. Det kan også normalisere følelsen av angst. Om man har skapt en relasjon med
barnet kan dette gjøres ved å snakke om det, tegne eller ved at barnet får lest om det på en
enkel måte som det kan forstå.
• Etter å ha lære litt generelt om angst og hva som skjer i kroppen, kan neste steg være å
utforske hva som skjer når barnet opplever angst. I hvilke situasjoner oppstår angsten?
Hvordan oppleves kroppen? Hvilke tanker kommer? Hvilke følelser kommer? Dette kan være
svært utfordrende for enkelte, og det er ikke sikkert at dette er et naturlig steg å ta sånn helt
i begynnelsen. Men etter hvert, når barnet er klar for det er dette en god måte å kunne bli
kjent med seg selv. Ut ifra denne jobben kan barnet litt etter litt utfordre seg selv til å endre
mønstrene som gjør at man ikke snakker i en del situasjoner.

Følelsesarbeid

Jeg har tidligere nevnt dette med å bli kjent med følelser. Å kjenne følelsene sine og hvordan de
fungerer er viktig for eldre barn og ungdom og er en del av å bli kjent med seg selv. Barnet kan da
lære om hvordan følelser fungerer, hvorfor det kjennes så fælt med enkelte følelser og få verktøy for
hvordan man bedre kan håndtere følelsene sine. De får da oppgaver som skal gjøres mellom timene,
der barnet blir kjent med de ulike følelsene, hvordan de kjennes ut og hvilke verktøy man kan bruke
for å håndtere disse følelsene.

Mental trening

Noen ganger er det for skummelt å skulle utsette seg for enkelte situasjoner man sliter med, slik man
må i eksponeringsterapi. Man kan da hjelpe barnet til å forberede seg på situasjoner ved hjelp av
mental trening, der man ser for seg situasjonene og kjenner på hvor skummelt det føles å skulle være
i disse situasjonene. Ut ifra dette kan man forsøke å forandre situasjonene og følelsene disse skaper i
hodet sitt, omtrent som en toppidrettsutøver ville gjort når han eller hun forbereder seg foran en
konkurranse. I dette arbeidet kan man bruke ulike teknikker hentet fra blant annet Nevrolingvistisk
programmering (NLP) og tankefeltterapi (TFT) for å eksperimentere om man kan få ned stresset man
føler enda mer. Disse teknikkene brukes kun i samråd med foreldrene og barnet. Man kan også drive
mental trening uten disse teknikkene.

Mindfullness og avspenning

Å lære seg avspenningsteknikker kan hjelpe ungdom til å håndtere angsten sin på en bedre måte. Det
finnes ulike teknikker man kan bruke. Ofte får ungdommen teste ut en rekke avspenningsteknikker,
og får så velge den teknikken som fungerer best for akkurat hun eller han. Teknikkene handler om å
lære seg å puste avslappet, slappe av i muskler, bringe kroppen i en avspent tilstand gjennom guidet
avspenning, teknikker for å aktivere vagusnerven som skrur av alarmsystemet som kommer på ved
angst, samt mindfulnessteknikker som handler om å kunne være mer til stede her og nå. Forskning
har vist at eldre barn og ungdom kan ha god nytte av slike teknikker, men det krever trening. Som
med annen trening, må man trene på dette jevnlig og over litt tid for å få effekt av treningen.

Til slutt

Teknikkene i dette innlegget og de tre foregående innleggene er noen av verktøyene som brukes i
behandling av Selektiv Mutisme. Behandlingen tilpasses alltid barnet, og noen ganger må vi finne
andre veier for å nå inn til barnet eller ungdommen. Har du spørsmål eller trenger hjelp i forhold til
barn eller ungdom med Selektiv mutisme, så ikke nøl med å ta kontakt med Selektiv Mutismeklinikkene

Som logoped i en klinikk som har spesialisert seg på selektiv mutisme (SM), har jeg etter hvert fått
erfaring med behandling av barn med denne diagnosen. Jeg vil gi et innblikk denne behandlingen.
Dette vil jeg gjøre gjennom tre innlegg:
Del 1: Kartlegging og behandling av barn med Selektiv Mutisme fra 3- 11 år
Del 2: Behandling av Selektiv Mutisme over nett
Del 3: Behandling av barn og ungdom fra 9 år og oppover

Disse tre innleggene forsøker å skape et bilde av hvordan behandlingen av Selektiv Mutisme kan se
ut hos en logoped. Det jeg beskriver er selvfølgelig en kortversjon av hvordan behandlingen foregår.
Det som er beskrevet er tilnærminger som kan være fint for mange barn med SM, men der man må
tilpasse behandlingen til hver enkelt av barna og ungdommen.

Det som er så fint, er at det finnes så mange gode verktøy som kan hjelpe barn og ungdom ut av
selektiv mutisme. Alle verktøy passer ikke alle, derfor gjelder det å finne det som passer til hvert
enkelt barn. Det er det som er jobben min.

Behandling av Selektiv Mutisme over nett

Som (til nå) den eneste logopedklinikken som har spesialisert seg innenfor SM, har jeg timer med
barn fra ulike steder i landet. De i nærheten kommer som regel til klinikken for behandling. For de
som bor langt unna, jobber jeg gjerne med vanskene over nett. Noen ganger bruker vi en
kombinasjon av nettbasert terapi og terapi der barnet av og til reiser til klinikken.

Om barnet bor langt unna, kan terapien foregå på nett. Selv om terapien foregår på nett, ønsker jeg
gjerne å møte barnet i virkeligheten en gang – gjerne en av de første gangene. Dette er både fordi
HELFO krever det i forhold til at pasienten får dekket behandlingen hos logoped, og fordi det er en
fordel å ha møtt dem man skal jobbe med. Der det ikke lar seg gjøre kan det gjøres unntak fra
regelen.

Terapien på nett er ikke helt ulik terapien i klinikken. Den første kartleggingen og samtalen blir gjort
med foreldre og eventuelt barnehage og skole via en nettbasert plattform der vi både kan se, høre og
skrive med hverandre. Kartleggingsskjemaer blir utfylt og jeg får informasjon om barnet.
Etter kartleggingsfasen forsøker jeg å skape en relasjon med barnet via nett. Dette kan gjøres på flere
måter. Ofte kan det å gjøre en «slide in» fungere for en del barn. Jeg er da på skjermen på
foreldrenes pc. Skjermen settes langt unna, mens barnet og foreldrene gjøre en aktivitet som barnet
synes er gøy. Etter hvert flyttes skjermen nærmere og nærmere der aktiviteten foregår. Målet er at
jeg etter hvert skal inkluderes i et spill eller en lek via skjermen, og at vi skal få til en kommunikasjon.
Dette kan ta flere timer.

Når jeg kommer i posisjon til å kunne kommunisere med barnet via skjerm, kan terapien skje der,
men med hjelp fra foreldrene. Med de minste barna, blir det ofte mer interaksjon med foreldrene
enn det blir med meg i timene- mens det med de eldre kan blir mer kommunikasjon med meg.
For noen barn, kan det å ha terapi gjennom meldinger være et første skritt til kommunikasjon. Ofte
har vi ingen lyd eller bilde, men bruker chat- funksjonen til å stille spørsmål og svare på spørsmål. Det
foregår ved at jeg skriver ting som blir lest opp for barna av foreldrene eller skriver spørsmål.
Foreldrene og barna kommer da ofte frem til et svar som sendes tilbake til meg. Jeg kan også sende
oppgaver eller aktiviteter som de skal gjøre (gjerne med støtte av bilder). På slutten kan en
utfordring være vise meg hva de har gjort, bygget eller tegnet via skjermen. Målet er å bli kjent med
barnet, skape en relasjon til det og å komme i posisjon til å kunne veilede barnet om hvordan man
kan mestre ulike situasjoner. Alt må skje på barnets premisser og behandlingen blir tilpasset barnets
alder og utvikling. Det kan også være et ledd i å kunne kommunisere på skjerm på et senere
tidspunkt.

I tillegg til «slide-in» og kommunikasjon via meldinger fungerer mye av terapien i klinikken like bra på
nett. Det å gi råd og veiledning om eksponeringsterapi, følelsesarbeid, råd til barnehage eller skole,
samt det å skulle ta opp stemme eller videoer fungerer helt fint selv om vi kommuniserer via nett.
Jeg var litt skeptisk til dette med nettbehandling i begynnelsen, men det har vist seg å fungere veldig
fint for de aller fleste så lenge barnet har en eller flere personer som kan følge opp det vi snakker om
mellom timene, samt være med på timene sammen med barnet.

Som logoped i en klinikk som har spesialisert seg på selektiv mutisme (SM), har jeg etter hvert fått
erfaring med behandling av barn med denne diagnosen. Jeg vil gi et innblikk denne behandlingen.
Dette vil jeg gjøre gjennom tre innlegg:
Del 1: Kartlegging og behandling av barn med Selektiv Mutisme fra 3- 11 år
Del 2: Behandling av Selektiv Mutisme over nett
Del 3: Behandling av barn og ungdom fra 9 år og oppover

Disse tre innleggene forsøker å skape et bilde av hvordan behandlingen av Selektiv Mutisme kan se
ut hos en logoped. Det jeg beskriver er selvfølgelig en kortversjon av hvordan behandlingen foregår.
Det som er beskrevet er tilnærminger som kan være fint for mange barn med SM, men der man må
tilpasse behandlingen til hver enkelt av barna og ungdommen.

Kartlegging
Kartlegging er alltid første trinn i behandlingen, uansett alderen på barnet eller hvor barnet bor.
Første time består av en samtale med en eller begge foreldre for å finne ut hvordan vanskene arter
seg, hva barnet mestrer og hva det ikke mestrer, barnets sterke sider, samt hva som er vanskelig. Det
er viktig å kartlegge hva barnet liker å gjøre. Når man vet det, blir det lettere å bli kjent med barnet.
Foreldrene fyller ofte ut et kartleggingsskjema som gir et godt bilde av hvordan vanskene arter seg.
Dette skjemaet er også nyttig når vi skal måle fremgang senere i forløpet.

Å snakke med barnehagen eller skolen kan også være en del av kartleggingen. Også her brukes en
kombinasjon av samtale og kartleggingsskjemaer for å kunne gi et bilde av hvordan barnet har det og
fungerer i barnehage- eller skolesammenheng.

Av og til kan kartleggingen vise at barnet har utfordringer på flere områder, som for eksempel
språkvansker, motoriske- eller sensoriske vansker. Disse vanskene må tas tak i parallelt med
behandlingen som gis i forhold til selektiv mutisme.

Behandling i klinikken for barn mellom 3- 8 år

Selv om den første samtalen stort sett går ut på å bli kjent med barnet gjennom det foreldrene
forteller, gir jeg ofte første oppgave allerede på slutten av første time. Oppgaven består i å ta opp
stemmen til barnet eller lage små videosnutter når det snakker, og høre eller se på dette sammen
med barnet. Hovedmålet med dette er gjøre barnet komfortabel med å høre sin egen stemme.
Denne jobben skal legge grunnlaget for senere bruk av stemmeopptak eller videoopptak som en del
av behandlingen.

Neste time foregår på kontoret eller utendørs sammen med en forelder og barnet. Det er da viktig at
barnet ikke har press på seg til å skulle prate. Defokusert kommunikasjon, altså kommunikasjon der
man har et felles fokus utenfor barnet, er viktig. Jeg har på forhånd fortalt foreldrene hva som skal
skje i timen. Foreldrene formidler dette videre til barnet for å skape så mye forutsigbarhet og
trygghet som mulig.

De påfølgende timene foregår enten ute eller på kontoret mitt. I begynnelsen vil jeg være litt i
periferien og la barnet leke eller spille med en forelder. Om vi er ute er jeg litt unna, men innenfor
hørevidde. Jeg holder på med noe annet, og gir barnet minst mulig oppmerksomhet. Om første time
skjer på kontoret går jeg gjerne ut av kontoret mens barnet spiller et spill eller leker med forelderen.
Når de har spilt en stund kommer jeg inn på kontoret, men gjør noe annet mens aktiviteten
fortsetter. Etter hvert, uavhengig om aktivitetene skjer ute eller inne, blir jeg med i leken eller i
spillet. Det kan ta flere timer før jeg kommer med i aktivitetene. Målet er å etter hvert kunne få til en
kommunikasjon med barnet. Ofte øves det på å kunne kommunisere med meg i følgende trinn:
1. Skape en relasjon med barnet uten at det trenger å snakke.
2. At barnet kan ha noe non-verbal kommunikasjon, som å riste eller nikke på hodet- kanskje
peke eller vise meg ting etter hvert.
3. Barnet lager lyd med stemmen sin. Dette kan være en lav lyd som ikke betyr noe.
4. Barnet lager lyd med stemmen sin for å kommunisere- det kan være lyden for ja eller nei
(mmm), eller det kan være å imitere dyrelyder.
5. Barnet uttaler ord med stemmen sin.
6. Barnet snakker i setninger.

Målet er at vi skal skape en relasjon som etter hvert gjør at jeg kan snakke med barnet.
Når barnet begynner å bli tryggere på meg- kanskje så trygg at det kan gi en respons på det jeg sier
non-verbalt OG det er trygg på å se seg selv og høre seg selv på opptak eller video hjemme, går vi til
neste utfordring. Den er ofte å sende et videoklipp eller stemmeklipp til meg, slik at jeg kan høre
hvordan barnet er og snakker i trygge omgivelser hjemme. Etter hvert er målet å kunne spille av disse
klippene i timen når både jeg og barnet er der. Det hender også at vi går videre med dette. Da tar
barnet med et video- eller et lydklipp av seg selv til timen, jeg spiller av klippet og spiller så inn et svar
og gir kanskje et spørsmål. Barnet spiller så inn svar på spørsmålet jeg stilte, enten hjemme eller på
kontoret mens jeg er ute en liten tur. Slik skapes en kommunikasjon mellom oss.

Det er vel og bra å bli trygg på meg og bli trygg på å være i klinikken. Men hovedmålet er å bli trygg i
alle situasjoner i livet. Derfor må terapien også omfatte barnehage og skole, samt situasjoner utenfor
kontoret. Et samarbeid med meg, foreldrene og barnehagen eller skolen er derfor helt nødvendig.
Noen ganger bringes en kontakt fra barnehagen eller skolen inn i behandlingen i klinikken for
opplæring og rådgiving. Andre ganger skjer dette over nett. Det viktige her er at det finnes en som
kan følge opp tiltak i barnehage eller skole. Av og til finnes det ikke mennesker som barnet snakker
med i barnehagen eller skolen. Da er det fint å kunne bruke foreldrene i arbeidet med å gjøre barnet
trygg. Jeg lærer da foreldrene og skolen eller barnehagen teknikken «slide- in» (eller
trappetrinnteknikken som det av og til blir kalt her i Norge). Den likner på det jeg gjør for å gjøre
barnet trygg i behandlingssammenheng. Etterpå utføres denne teknikken på skolen ved hjelp en
forelder eller en voksen som barnet kjenner seg trygg på.

Eksponeringsterapi brukes til å øve på situasjoner som kan være utfordrende for barnet. Jeg hjelper
foreldre og barnet med å finne mål som barnet kan jobbe med. Vi deler så opp disse målene i delmål
slik at barnet trinn for trinn kan bli tryggere i forskjellige situasjoner. Ved at ta små skritt i riktig
retning, kan barnet kjenne på mestring- samt etter hvert nå målene som er satt. Ofte lager vi en
arbeidsbok til dette formålet der barnet kan se fremskrittene sine, og følge med på hva som er
jobbet med og hva som skal jobbes med.

For eldre barn er en del av terapien å bli kjent med seg selv og sine egne følelser i forskjellige
situasjoner. Små barn har ikke de samme forutsetningene for samme type følelsesarbeid. Men det å
bli kjent med følelsene sine, både gjennom bøker og ulike aktiviteter, er en god ting også for yngre
barn. Målet er å ufarliggjøre følelser slik at det blir mindre skummelt å forholde seg til og føle vonde
følelser. Ofte kan også foreldrene brukes i dette arbeidet ved at de får veiledning om hvordan de selv
kan forholde seg og være åpne om følelser. På den måten får barnet innsikt i hvordan følelser kan
håndteres på en god måte og har et godt forbilde for håndtering av følelser.

Som logoped blir jeg ofte møtt med en forventning om at jeg kun jobber med barn med uttalevansker og da særlig med de som strever med R- lyden. Det stemmer så absolutt at jeg i flere år av min yrkeskarriere har hjulpet mange barn med uttalevansker. Jeg har til og med skrevet en bok om hvordan man kan lære seg R- lyden. Men logopeder jobber med så mye mer enn uttalevansker, som for eksempel stamming, stemmevansker, afasi, svelgevansker og selektiv mutisme (SM).

Selektiv mutisme? Jobber logopeder med det?

I andre land, som for eksempel USA og England, er logopeder en av yrkesgruppene med mest kunnskap om Selektiv mutisme, og er den yrkesgruppen som ofte jobber med mennesker med denne diagnosen. Her legger de vekt på at SM er en kommunikasjonsvanske selv om diagnosen kommer inn under angstlidelser. Her i Norge er det først og fremst Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP), som setter diagnosen og følger opp disse barna. Men det hender også at barn havner hos en logoped dersom det ikke er hjelp å få hos BUP. Siden det er få barn med diagnosen, og siden bare et fåtall av barna havner hos logopeder, har derfor mange logopeder lite erfaringer med denne gruppen. Og selv om vi i studiet var innom diagnosen, føler derfor mange logopeder seg på tynn is når de møter barn med SM.

Første gang jeg møtte en med SM var ikke gjennom jobb, men da datteren min fikk seg ei venninne med SM. Datteren min har selv slitt med en angstlidelse, og selv om hun på det tidspunktet hadde blitt kvitt angstdiagnosen, tror jeg de forsto hverandre godt når det gjaldt å være engstelig i ulike situasjoner.

Noen år tidligere hadde en mor med en sønn med SM ringt meg for å høre om jeg kunne hjelpe han. Den gangen følte jeg at jeg ikke hadde nok kunnskap om diagnosen. Etter møte med venninnen til datteren min forsto jeg at følelsen av å mangle kunnskap om SM ikke bare gjaldt meg, men mange logopeder. Og ikke bare logopeder, men også mange psykologer, selv om det heldigvis finnes unntak.

Jeg forsto etter hvert at å få god hjelp når du har SM ikke er en selvfølge. Ikke at jeg trodde det var lett å få hjelp til barn med psykiske lidelser, da jeg hadde slitt i over 5 år med å få hjelp til datteren min. Datteren min hadde ikke selektiv mutisme, men hun nektet å snakke om det som var vanskelig på BUP. Hun ble derfor vurdert til å ikke være mottakelig for behandling. Opplevelsen min er at dette ikke er helt uvanlig å bli møtt med dersom psykologen ikke får barnet til å være med på samtaleterapi- uavhengig om barnet får ut ord og setninger eller ikke. Da vi endelig fikk kompetent hjelp hadde jeg lest meg opp såpass mye på angstlidelsen hun hadde, og fungert som en slags terapeut for henne i noen år (noe som absolutt ikke er optimalt), at hun nesten ikke hadde angstsymptomer igjen.

Møte med venninnen til datteren min tente en interesse og et engasjement hos meg. Kunne jeg som logoped hjelpe disse barna? Hadde jeg noe å bidra med?

Ikke lenge etter at jeg datteren min presenterte meg for venninnen sin, begynte jeg å lese meg opp på SM. Jeg leste både artikler på nett og fagbøker.

I dag jobber jeg med barn og ungdom med SM. Jeg vet at det også finnes andre logopeder som jobber med SM og noen av dem har mye erfaring med diagnosen og gir disse menneskene utmerket hjelp. Men mange logopeder har fremdeles begrenset kunnskap om diagnosen. Selv kjenner jeg at kombinasjonen av kunnskapen jeg tilegnet meg ved å selv å hatt et barn med angstlidelse og kunnskapen jeg har gjennom logopedutdannelsen som omhandler rådgivning, kognitiv terapi (som også brukes i forhold til de som stammer) og den omfattende kunnskapen logopeder har til kommunikasjonsvansker av ulik karakter er utrolig nyttig. Og selv om jeg også har måtte lese meg opp på diagnosen tenker jeg at svaret på spørsmålet jeg startet med; «Kan en logoped hjelpe barn med selektiv mutisme?» er ja.

Områdene innenfor logopedi er mange, og man er gjerne god på forskjellige områder. Mange logopeder har også forstått at det å bli god på et eller to områder gjør at man kan fordype seg og gi enda bedre hjelp til gruppen man jobber med, så svaret er nok ikke at alle logopeder kan hjelpe mennesker med SM. Men jeg vet at flere kan det. Kanskje kan vi bidra der BUP kommer til kort, eller kanskje kan kombinasjonen og samarbeid være løsningen for å skape et mer helhetlig tilbud for barn med SM. Målet må i alle fall være at alle med SM skal få den hjelpen de fortjener og har krav på, enten det er fra logopeder, spesialpedagoger, psykologer eller andre. Og her vil jeg gjøre det jeg kanbåde med å spre kunnskap om SM og å hjelpe de som ønsker hjelp fra meg som logoped eller spesialpedagog.