Svelgevansker – når det blir vanskelig å svelge

Et menneske svelger i giennomsnitt mellom 500 og 700 ganger i løpet av en dag. Å svelge er derfor en viktig del av hverdagen som hjelper oss med å svelge unna spytt og opprettholde et godt nivå av ernæring og hydrering. Å svelge, er noe som vi gjør likeså godt i søvne som i våken tilstand. Med andre ord; svelger vi ofte ubevisst og uten utfordringer, og noen ganger, svelger vi feil.

Noen mennesker vil oppleve at de svelger feil hyppigere enn før, eller at det av andre årsaker blir ekstra utfordrende å svelge. De kan ha en svelgevanske, også kjent som dysfagi. Så hva skjer når svelgingen ikke lenger fungerer som et veloljet maskineri? Hva kan være årsaken til at vi ikke lenger klarer å svelge spyttet som bygger seg opp i munnhulen, eller svelge mat når vi er ferdige med å tygge? Dette skal vi snakke om videre. 

Svelgevansker kan være medfødt, men svelgevansker kan også ramme mennesker senere i livet. Svelgevansker er spesielt fremtredende hos klienter som har hatt hjerneslag, pasienter med kreft i hode og hals-regionen og nevrologiske sykdommer som Parkinson sykdom, MS, ALS og demens. Prematurfødte og barn med eksempelvis cerebral parese, kan også ha svelgevansker. Dette betyr at svelgevansker kan ramme mange, både barn og voksne. Konsekvensene av svelgevansker kan, som personene som rammes, være mange og ulike. Noen personer med svelgevansker vil ha utfordringer med svakt leppelukke, og kan oppleve sikling eller at mat og drikke renner ut av munnen. For andre er utfordringene knyttet til å tygge mat med ulike konsistenser, mens noen kan ha vansker med å aktivere svelgerefleksen, å svelge feil, eller med å sette fast mat i halsen.

Det kan føles skummelt å erfare at man har en svelgevanske. Man kan føle seg maktesløs og mange ønsker å unngå måltidssituasjoner der man er sammen med andre. Da kan det være godt å vite at man kan få hjelp til å håndtere svelgevansken.

En logoped kan hjelpe med kartlegging og behandling av svelgevansker. Logopeden har kompetanse til å tilby hjelp med å håndtere spise- og/ eller svelgevanskene og å trene opp svelgemuskulaturen etter sykdom og skade.

Dette blogginnlegget er det første innlegget i en kommende rekke om svelgevansker og behandling av svelgevansker. Videre vil du kunne lese om den normale svelgeprosessen.

Svelgeprosessen

Den normale svelgeprosessen transporterer mat, drikke og spytt fra munnhulen til magesekken. Hos de fleste er denne prosessen automatisert, men det er en kompleks prosess. Vi svelger spytt, mat og drikke i samme “rør” som vi benytter til å puste og snakke!

Under svelging, er munnen og halsen en passasje for mat og drikke ned til spiserøret. Når vi puster, skal samme mekanisme føre oksygen ned i luftveiene og lungene. Svelgeprosessen må derfor være koordinert, for å sikre at mat og drikke lander i spiserøret, og ikke i lungene.

Svelgeprosessen deles inn i fire faser:

Pre-oral fase

Den første fasen av svelgeprosessen, starter når man ser og lukter mat. Dette er en forberedende fase, som øker appetitten og starter spyttproduksjonen til personen som skal svelge.

Oral fase

Denne fasen er viljestyrt og deles inn i to faser, en forberedende og en utøvende fase. Den forberedende fasen starter når mat og drikke føres inn i munnen. Da opplever personen som spiser matens smak, tekstur og temperatur. Når man begynner å tygge maten, starter den utøvende fasen. Da øker spyttproduksjonen, og man gjennombløter maten med spytt slik at maten blir lettere å svelge. I denne fasen er det viktig med god tunge og kjevemuskulatur, for å klare å bearbeide maten og holde den på plass i munnen.Denne delen av svelgeprosessen er i utgangspunktet viljestyrt. Tungen jobber så for å hjelpe maten bakover, mot svelget. Da begynner den neste fasen.

Faryngeal-fase

Denne fasen begynner når maten når svelget (farynks), og har to hovedoppgaver; å flytte maten fra svelget til spiserøret, og å beskytte luftveiene til den som svelger. Under denne fasen jobber tungen for å passe på så maten ikke kommer tilbake i munnen. Videre heves den bløte ganen, slik at mat og drikke ikke kommer opp i nesen. For å beskytte luftveiene, lukker personens stemmelepper seg. Disse stenger åpningen ned til lungene. Som enda en sikkerhetsmekanisme, faller strupelokket over luftrøret. Dette er grunnen til at vi ikke kan svelge og puste samtidig! Når maten passerer inngangen til spiserøret, er fasen over. Denne fasen varer ikke mer enn et sekund.

Øsofageal-fase

Når maten har passert inngangen til spiserøret er vi ikke den siste fasen av svelgeprosessen. Spiserøret har en øvre og nedre åpning, og maten føres nedover i en bølgelignende bevegelse. Når maten når den nedre åpningen, slippes maten inn i magesekken og åpningen lukker seg. Vi kaller den øvre og nedre åpningen for en sfinkter. Noen personer har problemer med disse sfinkterne, da kan de oppleve halsbrann og sure oppstøt. En logoped jobber i hovedsak med de foregående fasene.

En person har en svelgevanske når noe i svelgeprosessen er forsinket eller ukoordinert, slik at personen med svelgevansker får vansker med å bearbeide mat og drikke, og å transportere dette til magesekken. Symptomene kan også variere fra person til person.

Følg med i neste innlegg, for å lese om symptomer på svelgevansker og hva svelgevansker kan føre til.

Innlegget er skrevet av Tom Richard Nyseter ved Center Logopedi avd.Asker og Adriana Elvemo Sandbekkbråten ved Center Logopedi avd.Lillestrøm.