Svelgevansker

Dysfagi

Dysfagi (svelgevansker) kan oppstå som følge av flere årsaker, som hjerneslag, kreft i hode- og halsregion samt nevrologiske sykdommer (eks Parkinson sykdom). Spise- og/ eller svelgevansker kan være medfødt ved noen diagnoser og tilstander (eks. Cerebral Parese).
Det er ulike former for dysfagi, og logopedens arbeid omhandler Orofaryngeal dysfagi, dvs fødens «reise» i munnhulen og svelget frem til spiserøret. Det er annet fagpersonell som har kompetanse på øsofageal dysfagi (når føden entrer spiserøret og ferden fortsetter).

(Orofaryngeal) Dysfagi kan opptre som problemer ved:

• Å håndtere føden i munnhulen (eks. tygging eller at mat kommer ut av munnen ved uhell)
• Å starte selve svelgeprosessen
• At føde havner i nesehulen
• At det er matrester i munnen etter svelging (nedsatt følsomhet, manglende evne til å fjerne matrester)
• Utfordringer tilknyttet sikling (nedsatt følsomhet og styrke i ansiktsmuskulatur)
• At mat/ drikke havner «i vrangstrupen” (ned til stemmeleppene eller luftrøret)
• Fornemmelse og ubehag ved at det er matrester er i strupen selv etter gjentagende svelging

Undersøkelse av svelgevansker

Instrumentell undersøkelse

Instrumentelle undersøkelser gjennomføres på sykehus. Dette er undersøkelser som krever spesialistutstyr og -kompetanse. Dette gjøres oftest i form av VFS (Videofluoroskopi) eller FEES (Fiberendoskopisk evaluering av svelgemekanismen). Her vil logoped sammen med andre fagpersoner som radiolog og lege se og vurdere alvorlighetsgraden av svelgevanskene og tilrettelegge tiltakene rettet mot dette i tiden fremover.

Klinisk undersøkelse

Klinisk undersøkelse gjennomføres av logoped og består som oftest av samtale, spørreskjemaer, undersøkelser av ansikts- og munnmuskulatur, strupehodefunksjon, måltidsobservasjoner samt mindre formelle svelgetester.

Etter at slagrammede blir utskrevet fra sykehus har de ofte opplevd bedring i den grad at denne typen for undersøkelser blir mest vanlig i etterkant. Dette vurderes individuelt og for noen vil instrumentell undersøkelse ved senere anledning være aktuelt.

For personer som erfarer dysfagi på bakgrunn av progredierende sykdommer vil det kunne være nødvendig med nye instrumentelle undersøkelser utover i sykdomsforløpet.

Konsekvenser

Mange slagrammede vil oppleve svelgevansker i ulik grad i den første tiden etter hjerneslaget. For de aller fleste vil de oppleve en bedring de første ukene, men noen vil kunne erfare utfordringer knyttet til spising og svelging i lengre tid.

Svelgevansker kan ha alvorlige konsekvenser for en persons helse og livskvalitet. Mulige konsekvenser av svelgevansker er dehydrering, under- og feilernæring samt penetrering (mat og drikke havner i strupen) og aspirasjon (mat og drikke havner i luftrøret og lungene). Aspirasjon kan over tid resultere i lungebetennelse og i verste tilfelle død.

Andre utfordringer som kan erfares hos de med svelgevansker kan være at matrester er til stede i munnhulen i etterkant av svelging, tilfeller av sikling, vanskeligheter med å ta medisin oralt og hosting under og/eller etter måltid.

I tillegg kan svelgevansker påvirke en person på det sosiale og psykologiske plan ved at de utfordringene vedkommende opplever gjør at måltidsituasjoner oppleves som stressfulle. De kan oppleve å miste gleden av å spise god mat og drikke sammen med andre personer. Redsel for å sette noe i hasen, at føden faller ut av munnen eller høyfrekvent hosting kan føre til at vedkommende unngår sosiale tilstelninger.

Tiltak

Tiltakene utformes og tilpasses individuelt på bakgrunn av de underliggende årsakene til svelgevanskene og hvor alvorlige disse er for personen. Tiltakene kan grovt deles inn i kompenserende og rehabiliterende tiltak.

Kompenserende

• Diettmodifisering (drikke og/eller fast føde)
• Endring av medisininntak (eks. skifte konsistens ved å knuse tabletter eller medisiner i flytende form).
• Justering av miljøet under måltid (unngå distraksjoner som at det foregår aktiviteter i bakgrunnen, lyd fra tv/ radio).
• Kontrollering av mengde mat per munnfull
• Kontrollering av hastigheten av inntak av føde.
• Justering av hode- og/ eller kroppspositur under spising

Rehabiliterende tiltak

• Opplæring i svelgemanøvere (teknikker)
• Opptrening av svelgemuskulatur (McNeill Dysphagia Therapy Program)