Selektiv mutisme – Del 1 – Kartlegging og behandling av barn 3-8 år

23.08.2022 | Selektiv mutisme

Av Linda Steinsland – logoped i Selektiv Mutisme- klinikkene, Center logopedi.

Som logoped i en klinikk som har spesialisert seg på selektiv mutisme (SM), har jeg etter hvert fått
erfaring med behandling av barn med denne diagnosen. Jeg vil gi et innblikk denne behandlingen.
Dette vil jeg gjøre gjennom tre innlegg:
Del 1: Kartlegging og behandling av barn med Selektiv Mutisme fra 3- 11 år
Del 2: Behandling av Selektiv Mutisme over nett
Del 3: Behandling av barn og ungdom fra 9 år og oppover

Disse tre innleggene forsøker å skape et bilde av hvordan behandlingen av Selektiv Mutisme kan se
ut hos en logoped. Det jeg beskriver er selvfølgelig en kortversjon av hvordan behandlingen foregår.
Det som er beskrevet er tilnærminger som kan være fint for mange barn med SM, men der man må
tilpasse behandlingen til hver enkelt av barna og ungdommen.

Kartlegging
Kartlegging er alltid første trinn i behandlingen, uansett alderen på barnet eller hvor barnet bor.
Første time består av en samtale med en eller begge foreldre for å finne ut hvordan vanskene arter
seg, hva barnet mestrer og hva det ikke mestrer, barnets sterke sider, samt hva som er vanskelig. Det
er viktig å kartlegge hva barnet liker å gjøre. Når man vet det, blir det lettere å bli kjent med barnet.
Foreldrene fyller ofte ut et kartleggingsskjema som gir et godt bilde av hvordan vanskene arter seg.
Dette skjemaet er også nyttig når vi skal måle fremgang senere i forløpet.

Å snakke med barnehagen eller skolen kan også være en del av kartleggingen. Også her brukes en
kombinasjon av samtale og kartleggingsskjemaer for å kunne gi et bilde av hvordan barnet har det og
fungerer i barnehage- eller skolesammenheng.

Av og til kan kartleggingen vise at barnet har utfordringer på flere områder, som for eksempel
språkvansker, motoriske- eller sensoriske vansker. Disse vanskene må tas tak i parallelt med
behandlingen som gis i forhold til selektiv mutisme.

Behandling i klinikken for barn mellom 3- 8 år

Selv om den første samtalen stort sett går ut på å bli kjent med barnet gjennom det foreldrene
forteller, gir jeg ofte første oppgave allerede på slutten av første time. Oppgaven består i å ta opp
stemmen til barnet eller lage små videosnutter når det snakker, og høre eller se på dette sammen
med barnet. Hovedmålet med dette er gjøre barnet komfortabel med å høre sin egen stemme.
Denne jobben skal legge grunnlaget for senere bruk av stemmeopptak eller videoopptak som en del
av behandlingen.

Neste time foregår på kontoret eller utendørs sammen med en forelder og barnet. Det er da viktig at
barnet ikke har press på seg til å skulle prate. Defokusert kommunikasjon, altså kommunikasjon der
man har et felles fokus utenfor barnet, er viktig. Jeg har på forhånd fortalt foreldrene hva som skal
skje i timen. Foreldrene formidler dette videre til barnet for å skape så mye forutsigbarhet og
trygghet som mulig.

De påfølgende timene foregår enten ute eller på kontoret mitt. I begynnelsen vil jeg være litt i
periferien og la barnet leke eller spille med en forelder. Om vi er ute er jeg litt unna, men innenfor
hørevidde. Jeg holder på med noe annet, og gir barnet minst mulig oppmerksomhet. Om første time
skjer på kontoret går jeg gjerne ut av kontoret mens barnet spiller et spill eller leker med forelderen.
Når de har spilt en stund kommer jeg inn på kontoret, men gjør noe annet mens aktiviteten
fortsetter. Etter hvert, uavhengig om aktivitetene skjer ute eller inne, blir jeg med i leken eller i
spillet. Det kan ta flere timer før jeg kommer med i aktivitetene. Målet er å etter hvert kunne få til en
kommunikasjon med barnet. Ofte øves det på å kunne kommunisere med meg i følgende trinn:
1. Skape en relasjon med barnet uten at det trenger å snakke.
2. At barnet kan ha noe non-verbal kommunikasjon, som å riste eller nikke på hodet- kanskje
peke eller vise meg ting etter hvert.
3. Barnet lager lyd med stemmen sin. Dette kan være en lav lyd som ikke betyr noe.
4. Barnet lager lyd med stemmen sin for å kommunisere- det kan være lyden for ja eller nei
(mmm), eller det kan være å imitere dyrelyder.
5. Barnet uttaler ord med stemmen sin.
6. Barnet snakker i setninger.

Målet er at vi skal skape en relasjon som etter hvert gjør at jeg kan snakke med barnet.
Når barnet begynner å bli tryggere på meg- kanskje så trygg at det kan gi en respons på det jeg sier
non-verbalt OG det er trygg på å se seg selv og høre seg selv på opptak eller video hjemme, går vi til
neste utfordring. Den er ofte å sende et videoklipp eller stemmeklipp til meg, slik at jeg kan høre
hvordan barnet er og snakker i trygge omgivelser hjemme. Etter hvert er målet å kunne spille av disse
klippene i timen når både jeg og barnet er der. Det hender også at vi går videre med dette. Da tar
barnet med et video- eller et lydklipp av seg selv til timen, jeg spiller av klippet og spiller så inn et svar
og gir kanskje et spørsmål. Barnet spiller så inn svar på spørsmålet jeg stilte, enten hjemme eller på
kontoret mens jeg er ute en liten tur. Slik skapes en kommunikasjon mellom oss.

Det er vel og bra å bli trygg på meg og bli trygg på å være i klinikken. Men hovedmålet er å bli trygg i
alle situasjoner i livet. Derfor må terapien også omfatte barnehage og skole, samt situasjoner utenfor
kontoret. Et samarbeid med meg, foreldrene og barnehagen eller skolen er derfor helt nødvendig.
Noen ganger bringes en kontakt fra barnehagen eller skolen inn i behandlingen i klinikken for
opplæring og rådgiving. Andre ganger skjer dette over nett. Det viktige her er at det finnes en som
kan følge opp tiltak i barnehage eller skole. Av og til finnes det ikke mennesker som barnet snakker
med i barnehagen eller skolen. Da er det fint å kunne bruke foreldrene i arbeidet med å gjøre barnet
trygg. Jeg lærer da foreldrene og skolen eller barnehagen teknikken «slide- in» (eller
trappetrinnteknikken som det av og til blir kalt her i Norge). Den likner på det jeg gjør for å gjøre
barnet trygg i behandlingssammenheng. Etterpå utføres denne teknikken på skolen ved hjelp en
forelder eller en voksen som barnet kjenner seg trygg på.

Eksponeringsterapi brukes til å øve på situasjoner som kan være utfordrende for barnet. Jeg hjelper
foreldre og barnet med å finne mål som barnet kan jobbe med. Vi deler så opp disse målene i delmål
slik at barnet trinn for trinn kan bli tryggere i forskjellige situasjoner. Ved at ta små skritt i riktig
retning, kan barnet kjenne på mestring- samt etter hvert nå målene som er satt. Ofte lager vi en
arbeidsbok til dette formålet der barnet kan se fremskrittene sine, og følge med på hva som er
jobbet med og hva som skal jobbes med.

For eldre barn er en del av terapien å bli kjent med seg selv og sine egne følelser i forskjellige
situasjoner. Små barn har ikke de samme forutsetningene for samme type følelsesarbeid. Men det å
bli kjent med følelsene sine, både gjennom bøker og ulike aktiviteter, er en god ting også for yngre
barn. Målet er å ufarliggjøre følelser slik at det blir mindre skummelt å forholde seg til og føle vonde
følelser. Ofte kan også foreldrene brukes i dette arbeidet ved at de får veiledning om hvordan de selv
kan forholde seg og være åpne om følelser. På den måten får barnet innsikt i hvordan følelser kan
håndteres på en god måte og har et godt forbilde for håndtering av følelser.