Behandling av barn og unge med selektiv mutisme

Ingen fast behandlingsstandard i Norge

I Norge finnes det ingen fast standard for behandling av tause barn og unge. Nyere kunnskap viser at selektiv mutisme er knyttet til et underliggende problem. I psykologisk forskning kan problemet forstås som et uttrykk for stor sosial angst, mens det i pedagogisk forskning har blitt forstått som en fobi mot å snakke.

Hvordan få hjelp

I noen kommuner kan man få hjelp gjennom pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) eller Spesialisthelsetjenesten for barn og unges psykiske helse (BUP), mens i andre kommuner er tilbudet helt fraværende. Det mange ikke vet, er at dersom tilbudet fra det offentlige uteblir er det mulig å få hjelp fra privatpraktiserende logoped. Denne hjelpen er gratis, da den dekkes av Helfo. Man trenger da en henvisning fra lege der legen bekrefter diagnosen og behovet for hjelp. Det er da viktig å finne en logoped som har erfaring og kunnskap denne diagnosen. 

Den vanligste behandlingen

Den vanligste forskningsbaserte behandlingen for barn og unge med selektiv mutisme består som regel av en kombinasjon av følgende:

• Sørge for kunnskap om Selektiv Mutisme
• Snakke med barnet om Selektiv Mutisme
• Defokusert kommunikasjon
• Trappetrinnsmetoden eller «slide in»
• Eksponeringsterapi

Å sørge for kunnskap om Selektiv Mutisme

Å skape et trygt miljø på skolen og hjemme kan føre til betydelig fremgang, særlig hos yngre barn der vanskene ikke har satt seg. Men også hos eldre barn og ungdom er det å skape trygge omgivelser avgjørende for fremgang. Å skape et trygt miljø handler om å sørge for at alle rundt barnet har den kunnskapen de trenger. Dette inkluderer:

• Forståelse av hva selektiv mutisme er.

 

• Forståelse av at tausheten verken er tilsiktet eller stahet.

 

• Å erkjenne barnets vansker åpent på en aksepterende og avslappet måte.

 

• Å kunne forsikre barnet om at situasjonen bare er midlertidig. At det er vanskelig å skulle snakke nå, men at det ikke kommer til å være sånn for alltid.

 

• Å kunne oppmuntre til deltakelse i trygge omgivelser, uten å presse barnet å til å skulle snakke før de er klar for det.

 

• Anerkjennelse og belønning av uavhengighet, initiativ, kommunikasjon og deltakelse i aktiviteter.

 

• Å akseptere barnets spontane forsøk på å kommunisere ik

Snakke med barnet om Selektiv Mutisme

Mange er redde for at det å snakke om Selektiv Mutisme kan gjøre barna mer oppmerksom på vanskene og forsterke vanskene. Dette er sjeldent tilfelle. Barna er allerede veldig klar over at det er vanskelig for dem å snakke. Det å snakke om det, kan hjelpe til med å ufarliggjøre vanskene.   

Det er fire poenger som barn med selektiv mutisme har godt av å høre fra de voksne i hverdagen. Hvordan man sier dette, vil i aller høyeste grad avhenge av barnets alder og utvikling. Men det er godt for et barn å få høre dette fra alle de voksne de omgås med ofte.   

 

• Erkjenne barnets frykt for å snakke.  La dem vite at du forstår hva som er vanskelig for dem og følelsene de opplever når de prøver å snakke.  
• La barnet vite at de ikke er alene. Yngre barn trenger å vite at det er mange andre barn som synes det er vanskelig å snakke i begynnelsen. For eldre barn (akkurat som for voksne) kan det være spesielt betryggende å bli fortalt at tilstanden deres har et navn (selektiv mutisme) og at det finnes andre barn på deres alder som også har.  
• Ta presset til å snakke bort. Ta presset til å snakke bort slik at barnet kan slappe av, delta, kose seg og lære i alle settinger. Fortell barnet det ikke haster å skulle klare å snakke, og de kan snakke når de føler seg klare.  

• Forklar at det blir lettere å snakke. Det er viktig at barnet ser på seg selv som en person som vil snakke på et tidspunkt i fremtiden og vet at du har tillit til dem.  

Behandling ved hjelp av defokusert kommuniksjon

Det finnes ulike behandlingsmetoder i forhold til selektiv mutisme. Den vanligste er de vi kaller defokusert kommunikasjon. 

Defokusert kommunikasjon betyr å ha «felles fokus utenfor barnet». Alle former for press og forventninger om det å snakke fjernes, og fokus rettes på noe utenom barnet eller ungdommen selv. 

Behandling ved hjelp av trappetrinnsmetoden

En annen behandlingsmetode det som kalles trappetrinnsmetoden eller «slide- in», hvor en person som barnet vanligvis ikke snakker med gradvis og i små steg bringes inn i en situasjon der barnet og en av foreldrene snakker med hverandre i en «lekpreget» aktivitet. Når målet om å kunne snakke med personen bringes inn er nådd, kan metoden gjøres med andre personer slik at barnet etter hvert kan snakke med flere og flere.  

Behandling ved hjelp av eksponeringsterapi

For barn på skolen som har hatt selektiv mutisme i noen år, har studier vist at eksponeringsterapi ofte er svært effektivt. Dette er en behandlingsform hvor barnet eller ungdommen i kontrollert og systematisk form utsettes for situasjoner som han eller hun er redd for. Det handler om å få positive erfaringer med angst. Man skal sitte igjen med en opplevelse av at det gikk bra og at man mestret den.