Stamming kan være arvelig!

Stamming har vist seg å ha en ganske høy grad av arvelighet. Det betyr at dersom en i familien stammer, er det en betydelig sannsynlighet for at et barn kan «arve stammingen». Hele 2 av 3 personer som stammer rapporterer om en viss familiehistorikk rundt dette. Trolig er disse tallene også underrepresenterte ettersom det kan være ganske vanskelig å nøste opp i. Det kan for eksempel være slik at stamming var mer tabubelagt tidligere og snakket mindre om, eller det kan være at man ikke vet om det rett og slett fordi personen brukte energi på å skjule stammingen for omverdenen.

Tvillingstudier og adopsjonsstudier

Tvillingstudier er en måte å estimere noe om hvor arvelig en tilstand er. Derfor har dette vært interessant å studere for å vurdere om. Stamming viser seg å ha en ganske høy grad av arvelighet. Det foreligger 9 tvillingstudier når det kommer til stamming. Dersom en tilstand har høy arvelighet blant oss, vil vi se at eneggede tvillinger i større grad enn toeggede tvillinger arver den samme tilstanden eller egenskapen. Tvillingstudier har vist oss at flere eneggede tvillinger enn toeggede, har stamming i begge tilfeller. Resultatet: stamming har vist seg å ha en ganske høy grad av arvelighet. Man har imidlertid sett at dette ikke er en absolutt sikkerhet. Med andre er det ikke slik at alle eneggede tvillingpar der den ene stammer, at dette også gjelder der andre tvillingen.

Adopsjonsstudier, altså studier av tilfeller der barn har blitt adoptert inn i en familie der en av foreldrene stammer, har vist at disse barna ikke begynner å stamme. Dette bekrefter at det ofte foreligger en genetisk arvelighet. Stamming kan derfor ikke «læres bort» eller imiteres permanent.

Menn som stammer er overrepresentert

Flere menn enn kvinner stammer, men i barnehagealder er dette ganske 50/50. Flere jenter ser ut til å slutte å stamme av seg selv, samtidig begynner de også å stamme litt tidligere enn guttene. Kjønn, i likhet med familiehistorikk ser ikke ut til å ha noe å si for hvor mye barnet stammer.

Stamming oppstår i de aller fleste tilfeller i barnehagealder. Viktigere enn alder er kanskje hastigheten på barnets utvikling, da stamming har en tendens til å utløses når barnet er i rask utvikling, da særlig språklig. Foreldre kan oppleve at en periode med rask språklig utvikling resulterer i stamming og at det kanskje er etter at stammingen har roet seg at man forstår hvor mye barnets språk faktisk har utviklet seg. For majoriteten forsvinner stammingen, enten av seg selv eller ved hjelp av logoped. For 20-25% av barna ser dette ut til å være annerledes da de utvikler det vi kaller vedvarende stamming. I en befolkning innebærer dette at rundt 1% av alle voksne stammer. I likhet med en rekke andre nevrologiske vansker er det oftere menn enn kvinner som utvikler kronisk eller vedvarende stamming. Stamming har vist seg å ha en ganske høy grad av arvelighet og vi vil nå gå gjennom det genetiske grunnlaget for dette.

Ikke bare et gen 

Det er flere gener som har blitt sett på som interessante når det kommer til stamming. Det som er viktig å være klar over er at man ikke har funnet ett stammegen som er felles for alle som stammer. Tilfellet er antakelig at personer som stammer kan inndeles i subgrupper med tanke på det genetiske grunnlaget de har for å stamme. Det er antakelig en overføring av flere gener som avgjør om barn arver det genetiske grunnlaget for stamming.

En god genetisk gjennomgang kan leses her: Frigerio-Domingues, C. and Drayna, D. (2017), Genetic contributions to stuttering: the current evidence. Mol Genet Genomic Med, 5: 95-102.

Hva gjør genene?

Genenes konsekvenser kan være tilsynelatende små, helt nede på enzymnivå. Et gen som skulle kodet produksjonen av en aminosyre, kan ha en mutasjon som gjør at genet koder produksjonen av en annen aminosyre. Det er mye på cellenivå vi ikke vet. Det vi derimot vet mer om er avvik i hjernen. Her har man sett at det foreligger både avvik i hjernens oppbygning og funksjon.

Ikke noe klart mønster i arv

Stamming følger ikke noe tydelig arvemønster. Det er derfor ikke slik at dersom en forelder stammer at man med sikkerhet kan si at barnet kommer til å stamme. Det kan likeså være sånn at stammingen kan «hoppe over et ledd». Som logopeder spør vi da gjerne om andre familiemedlemmer har stammet og ikke bare foreldrene.

Gener virker ikke alene

Det er forskjell på hvordan ulike tilstander arves. Når vi snakker om stamming vet vi at gener trolig ikke er en absolutt «dom». Stamming synes å påvirkes vesentlig av flere andre faktorer. Når vi i tillegg tenker på at de fleste personer som stammer ikke stammer når de snakker med seg selv, barn eller dyr, ikke stammer når de synger eller snakker i kor også videre, er det nærliggende å anta at genene utgjør små forskjeller. Disse små forskjellene som kan resultere i at noen personer har lettere for å stamme enn andre, kan med bakgrunn i psykologiske faktorer resultere i mer omfattende stamming.

Ikke alle har noen i familien som stammer

Ikke alle har noen i familien som stammer. I disse tilfellene foreligger antakelig andre årsaker til stammingen, for eksempel genetiske mutasjoner. Det kan også være andre arvelige språkegenskaper som arves, som antakelig kan resultere i stamming for enkelte. Dersom spør vi også om noen i familien har vansker med for eksempel lesing, skriving eller språk.

Så hva har det å si?

Om du jobber i barnehage og har et barn på avdelingen din som stammer eller har litt ekstra mye ikke-flyt i talen, bør ta ta rede på om det foreligger en familiehistorikk med stamming i familien. Hvis svaret er ja på dette spørsmålet, så skal du ikke vente å se med å hjelpe barnet videre. Med det menes at du skal veilede foreldrene til å oppsøke logoped. Det er utrolig viktig å nevne at barn kan utvikle vedvarende stamming til tross for at det ikke foreligger familiehistorikk. Vurderingen din om videre hjelp bør ikke alene avhenge av hvorvidt barnet et genetisk disponert for stamming eller ikke. At familiehistorikken består av forbigående stamming er å anse som en positiv indikator, men bør ikke ha noe å si for vurderingen om å hjelpe barnet videre inn i systemet.

Hvor kan barn som stammer få hjelp?

I Norge er logoped gratis, enten det skjer hos kommunens fagpersoner eller hos privatpraktiserende logoped med Helfo-avtale. Barnehagen kan kontakte PPT i kommunen for å høre om det foreligger et kommunalt adekvat tilbud, eller foreldrene kan oppsøke lege og få henvisning til logoped. Denne henvisningen kan medbringes til den logoped du ønsker å benytte.

Syndromal stamming

Utviklingsmessig stamming har høy arvelighet. Utviklingsmessig stamming betyr stamming som utvikler seg i barneårene uten at det foreligger skade, sykdom eller en utviklingsforstyrrelse. Dersom det foreligger en utviklingsforstyrrelse kan vi snakke om syndromal stamming. Syndromal stamming eller stamming som skjer i forbindelse med et syndrom, er ikke forårsaket av arv slik beskrevet ovenfor. Dette kan du lese mer om.